1
Helgenen
– Du tok alltid armbøyninger på sengekanten før du la deg. Det kunne være litt slitsomt for oss andre i huset. Dere var jo tre brødre i det trange gutterommet på Kalbakken. Men vi lot deg holde på. Du var bare sånn. Sovnet som en stein for det. Så da så, smilte Mutter’n en kveld i fjor vår da vi satt og koste oss og pratet.
– Jeg ser at du holder deg i god form ennå. Så det må ha vært godt for noe, trodde hun. Hun elsket å snakke om før og nå, og det skjedde med en varme som bare en mor kan ha.
Jeg husket ikke disse armbøyningene før Mutter’n minnet meg på dem. Men hun satte meg i gang.
– Hvor fikk jeg det fra? Jo, det dukket opp i bakhodet at det var Helgenen som inspirerte meg. Det var en TV-serie som kom i 1962. Da var jeg ti år. Vi satt klistra til TV’en hver fredag kveld inne hos naboen i 2. etasje i blokka, før vi fikk fjernsyn selv.
Vi måtte få det med oss, der vi trengte oss sammen på gulvet. Helgenen fikk stor påvirkning på meg. Han sa en gang at han tok armbøyninger hver dag på hotellrommet sitt. Dermed ble han sterk nok til å banke alle skurkene.
Da måtte selvsagt jeg også starte med armbøyninger på gutterommet vårt. Det ble et fast ritual i gutteårene, akkurat som tannpuss. Brødrene mine skjønte ikke hva jeg dreiv med. Men jeg var storebror og hadde en plan.
Ikke nok med det. Jeg sluttet å klippe meg kort barbus som fotballheltene Henger’n og Bruno i Vålerenga. Det hadde jeg gjort siden min første klipp. Da fikk vi mye for pengene, og det varte lenge. Men nå sparte jeg heller til Helgenen-sveis, sånn som Roger Moore. Den ble etter hvert påvirka av Beatles og Stones. Så det ble en blanding. Langt hår i nakken, som en slags hockey-sveis.
Den sveisen har jeg beholdt resten av livet, selv om den etter hvert har blitt tynnere oppå. Men viktigere er det daglige treningsritualet som startet med Helgenen. Det har blitt en del av meg. Det kan ikke hoppes over, samme hva som skjer. Da har jeg det ikke bra. Det er identitet og livsnerve.
– Uten mat og drikke, duger helten ikke, lærte vi når maten smakte så som så. Vi spiste opp uansett. Det var ikke snakk om annet. Men for min del ble ordtaket snarere: Uten å stå på og trene, duger ikke mat alene.
Egentlig var jeg i gang med treninga mye tidligere. Fatter’n var en god fotballspiller fra arbeiderklubben Spartacus på Sagene. De spilte for fulle tribuner på Bislett etter krigen, og Fatter’n gikk videre til Oslo Bylag og Frigg. De var i daværende Eliteserie. Vi fikk være med og se på kamper fra vi var små, så selvsagt skulle vi også bli fotballspillere. Alle vi kjente, ville det. Det var bare en sommeridrett som telte blant oss gutta på Kalbakken. Jeg husker ikke at noen jenter drev med sport i det hele tatt, utenom Giri-Giri Gæsha som stod i mål.
Vi skulle tidlig krøkes. Jeg begynte på Groruds myggelag da jeg var fem år. Den gangen var det ikke snakk om egne regler for barnefotball. Vi stilte med fulle ellever-lag i kampene, og spilte på vanlige store baner som de voksne.
Det må ha vært litt av et syn. For det endte ofte med at alle tjue utespillerne kjempet lenge om ballen i en mølje i ett hjørne av banen. Kanskje greide en tass å få til et ordentlig spark.